Språkhistorie på 1800-tallet

1814: Norge brøt unionen med Danmark, men dansken hang fortsatt igjen. I byene snakket og skrev overklassen dansk, det ble sett på som "dannet dagligtale". Grunnloven ble skrevet på dansk, ettersom det var stort sett kun overklassen som kunne skrive, og de skrev på dansk. Underklassen hadde problemer med det danske skriftspråket, siden det var så forskjellig fra måten de snakket på.
1830:En stor språkdebatt utviklet seg. Spørsmålene som reiste seg var:
- Skulle dansk forsette å være skriftspråk?
- Skulle en fornorsket versjon av dansk bli dannet?
- Skulle et helt nytt skriftspråk bli dannet, med utgangspunkt i norske dialekter?
Asbjørnsen og Moe, Knud Knudsen og Henrik Wergeland ville fornorske dansken. For eksempel, når Asbjørnsen og Moe reiste rundt og samlet eventyr, skrev de det folk sa, slik de snakket. De brukte uttrykk fra dialektene og fornorsket setningsbygningen.
Knud Knudsen arbeidet med å få inn norske ord, istedet for danske fremmedord. Det samme gjorde Wergeland ved å skrive norske ord i diktene sine. Han ville at Norge skulle bli mer selvstendig, og for å få til det, mente han det var viktig med et eget skriftspråk.
"Intelligenspartiet", med Welhaven i spissen, kjempet for å beholde dansk. De mente at å beholde dansk ville gi et bedre forhold med land som Tyskland og Frankrike.
De som var for å lage et helt nytt skriftspråk var Ivar Aasen og P. A. Munch. Munch ville danne et skriftspråk basert på norrønt. Ivar Aasen satte sin idé til liv ved å reise rundt i Norge og samle ord og uttrykk, som han satte sammen til et nytt skriftspråk, kallt nynorsk.
1885: Nynorsk ble likestilt med dansk som skriftspråk.

Kilde: https://files.itslearning.com/data/134/47139/Folkediktning/hjemmeside_spraakhistorie.htm